Kaas om sine idrettshelter

BSK Ledestjerne, Carl Godager Kaas, skriver om sine idrettshelter.

NB! Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i BSK Posten

Denne artikkelen skrev jeg våren 2014. Med OL i Sotsji friskt i minne reflekterte jeg over hvorfor idrett på TV kan være så fascinerende, og om hvorfor OL-gullet til Ola Vigen Hattestad var det jeg opplevde som størst:

Det har nå gått et par måneder siden OL i Sotsji var over. Jeg skal innrømme at jeg fulgte det meste gjennom TV-ruta. Ettersom jeg har vært skadet i en fot siden starten av januar, hadde jeg tid til å se enda mer enn planlagt ettersom treningssamling i utlandet ble byttet ut med trening inne på spinningsykkel. Selvfølgelig ingen ønskesituasjon, men jeg fikk til gjengjeld oppleve mange gode og inspirerende OL-øyeblikk. "Aldri så galt er det godt for noe", som det jo heter.

Jeg er over gjennomsnittlig idrettsinteressert. Men hva er det egentlig jeg synes er så fasinerende med å se på idrett på TV? Hva gir det meg å sitte i godsofaen og se andre utøve sin idrett?

Da jeg var yngre var nok svaret enkelt. Det var stort å se forbildene. Heltene. De som var best. I verden. De som skapte drømmene. Og viste at det var mulig å nå dem. Jeg husker jeg lekte jeg var Bjørn Dæhlie. Vegard Ulvang. Kjetil Andre Aamodt.

Jeg kunne gå runde på runde på ski rundt huset eller hytta. Hoppe i timevis i den selvbygde hoppbakken i hogstfeltet ovenfor hytta. Stå runde på runde i den selvlagde slalombakken på nabovollen. Alltid ble det tatt tid. Alltid "var" jeg en av mine helter fra TV-skjermen. Jeg levde meg inn i deres verden, eller rettere sagt min drømmeverden: "Bjørn Dæhlie er på vei mot mål! Han har 30 sekunder på seg på å slå Torgny Mogren. 29. 28...." eller "Kjetil Andre Aamodt står klar på toppen. Det er VM i slalom. Kan han slå Alberto Tomba som leder?...". Motivasjonen og idrettsgleden kunne sees langt utenpå skidressen. Jeg hadde det rett og slett utrolig gøy!

Men hva nå? Jeg går ikke lenger på ski runde etter runde rundt huset eller hopper i selvbygde hoppbakker. Jeg leker bare av og til at jeg er Northug eller Lund Svindal, ser heller for meg meg selv kjempe mot mine konkurrenter. Likevel gir det meg mye å se idrettsutøvere fra andre idretter kjempe om sine medaljer? Ja, det gjør det!

Jeg blir ofte rørt og motivert av de store følelsene utøverne viser når de krysser målstreken som vinnere eller når avgjørelsen faller. Først og fremst fordi jeg vet hvor mye hardt arbeid som ligger bak. At jeg har kjent på tilsvarende følelse selv hjelper sikkert. Jeg føler på en måte jeg kan se litt bak følelsene. Kjenne litt på følelsen selv. Og den rører og motiverer.

Hvis jeg skal trekke fram ett favorittøyeblikk fra vinterens OL må det bli da Ola Vigen Hattestad vant langrennssprinten. Måten han gjorde det på var én ting. Offensivt. Kontrollert. Taktisk perfekt. En rå prestasjon. Likevel er det som gjør størst inntrykk på meg det som ligger bak. Han var verdens desidert beste sprinter i 2009, men så kom motgangen. I 2010 måtte han gi fra seg plassen på sprintstafetten til Øystein Pettersen. De neste sesongene var han en skygge av seg selv, kroppen fungerte ikke slik den skulle. Men med målrettet og tålmodig arbeid kjempet han seg tilbake, fikk med litt flaks (de beste har oftest flaks) en OL-billett i siste liten og presterte når det gjaldt som mest. Rett og slett imponerende!

Jeg elsker ansiktsuttrykket hans når han kommer i mål. Gleden. Tilfredsstillelsen. Lykkerusen. Et hav av følelser. Og tar jeg ikke helt feil har drømmen om denne følelsen vært hoveddrivkraften til Hattestad da han kjempet seg gjennom årene med motgang, en drøm som ble trukket fram på de hardeste treningsøktene eller i perioder når negative tanker hadde overtaket.

Følelsen Hattestad hadde da han krysset målstreken i Sotsji tilsvarer nok i stor grad den jeg selv opplevde i VM i Trondheim for snart 4 år siden. Å lykkes etter å ha kjempet gjennom lengre perioder med motgang. Følelsen av å lykkes blir sterkere jo mer motgang man har opplevd. Jeg bruker ofte ønsket om igjen å få kjenne den følelsen som motivasjon når jeg kjemper i motgang. For den er det verdt å kjempe beinhardt for! Kanskje er det derfor jeg syntes akkurat dette OL-øyeblikket var litt større enn alle de andre?

Bildet i artikkelen. Foto: Privat
Artikkelen har tidligere stått på trykk i BSK Posten

Les mer: Kaas skriver om sesongen